-OM NORMAN IVERSEN

På bilde ser vi Norman Iversen (1910-1964) i Fagerdalen ved Lønborg på 50-tallet.

Han var sentral i organiseringen av den aktive motstanden i Bergen, blant annet som leder av Saborg på Vestlandet og medlem av Bergen Losse- og Lastearbeiderforening, og aktiv i AIF.

Før krigen var han også i Spania som frivillig på den lovlige spanske regjeringens side og kjempet mot fascismen.

Fagbevegelsen og venstresiden i Bergen, hadde tidlig i 1939 hatt en kraftig politisk mobilisering mot fascistisk politikk.

17. mai 1939 var toget preget av parolen "Vi vil verge vårt land mot fascismen"

Det tok imidlertid lang tid å bygge opp et grunnlag for aktiv motstand mot okkupasjon, under trykket fra en stor fremmed hær og tilhørende politisk politi.

De første fagforeningsfolkene i motstandsarbeidet, slik som Bjarne Dalland, ble skutt av tyskerne til skrekk og advarsel.

Det er viktig å huske at det var behov for et relativt stort og pålitelig undergrunnsnett, om ikke motstand og sabotasje skulle føre til utslettelse av de involverte.

Tilgangen til våpen og utstyr var begrenset i de første krigsårene og Saborg måtte med varierende hell bruke utstyr som de kom over på dekningssteder.

Togsabotasjen ved Grimevannet viser på mange måter det operative dilemma. Skulle en sprengladning på jernbaneskinnene være fjernstyrt, tidsinnstilt eller kontaktutløst?

Dersom den var kontaktutløst, måtte den heller ikke være så trykkfølsom, at man også risikerte at en banevokter på dressin utløste den under vedlikeholdstrafikk på banen.

Valg av sabotasjemål måtte også vurderes mot sivile tap og mulige represalier fra tyskerne.

De siste årene av krigen fikk man også tilgang til med avansert utstyr via Kompani Linge/SOE og Milorg.

Milorg var i perioder gjerrige med økonomisk støtte og da kunne man som nødutvei også foreta større "kontantuttak" i lokale banker.

Under krigen var høy og knott også viktig for drifeten av transportsektoren.

N.S-propagandaen gjorde et stort nummer av at ødeleggelse av knottlager også rammet det sivile samfunn.

Etter er periode med fortielse av aktiv motstand og nedtoning av de konkrete aksjonene, måtte man nå innrømme at det fantes en organisering som okkupasjons- makten ikke hadde under kontroll.

Det ble også innført portforbud i perioder, og utkommandert "borgervakter" på krigsviktige anlegg.

Fascistenes propagandabilde av et samfunn i harmoni under en "fører" ble knust.

Da fortielse av motstand ikke mer var mulig, innledet man en lengre kriminaliserings- kampanje, der et mulig mål var å stille sabotørene for "folkedomstol" med offentlig henrettelse som avslutning.

Da styrkeforholdet mellom de allierte og aksemaktene ble slik at de fleste burde forstå at Tyskland gikk mot undergangen, ble det lansert flere desperate støttetiltak for okkupantene.

Et av disse tiltakene var militarisering av arbeidskraften gjennom arbeidstjeneste.

Innen N.S var det drømmer om å kunne sende store mannskapsstyrker til østfronten som støtte til Hitlers armeer, som var i ferd med å bli knust av den sovjetiske motstandskampen.

Planen var å bygge opp et arbeidskraftarkiv på nazi-ledede arbeidskontor, som kunne brukes til innkalling av personer til arbeidstjeneste.

Gjennom en rekke samordnede aksjoner over hele landet ble hullkortmaskiner og arkiv brendt- og spent.

Noen steder skjedde den siste ødeleggelsen gjennom rikelig bruk av vann tl slukningsarbeidet etter sabotasjen.

Norman Iversen og de andre hadde gitt mesteparten av sine unge år til kampen for arbeiderklassen og motstand mot fascistisk okkupasjon.

Frigjøringen ble innledningen til en periode i livet der det også ble rom for kjærlighet og barn.

Mange hadde da vært utsatt for påkjenninger under krig og fangenskap som kunne gitt grunnlag for både en og flere krigspensjoner.

Deres kamp hadde imidlertid bidradd til å åpne et historisk vindu til en periode der også arbeidsfolk hadde fått rett til fedreland og frihet.

Etter krigen kom han sammen med Mona Schanke, en kamerat som også hadde håp om et annet og bedre samfunn. De fikk 2 barn sammen.

Iversen tok også det han klarte av ansvar på hjemmebane både med barn og vaskekost.

I etterkrigstiden måtte det gjøres mange veivalg i arbeiderbevegelsen, både i praktisk politikk og ideologi.

Norman Iversen var med i ledelsen av Bergen Arbeiderparti av NKP fra 1948 til 52. Dette var en periode der venstresiden i arbeiderbevegelsen var sterkt splittet og man voterte seg gjennom motsetninger og eksklusjoner.

Historisk medvirket denne splittelsen til makt for høyresidens kalde krigere helt frem til 70-tallet.

Det var ikke bare i mellomkrigstidens røverromaner at man mante frem den røde fanen.

Under perioden som kalles "Den kalde krigen" ble både Iversen og familien grundig overvåket. (Selv om noe av dokumentasjonen for dette fortsatt ikke er tilgjengelig)

Forestillingen om at hardt prøvde motstandsfolk fra 2. verdenskrig, skulle utgjøre en effektiv 5. kolonne under russisk invasjon, ble dyrket inn i absurditeten, både med overvåkning og interneringslister.

En troverdig faglig kamerat formulerte det slik:  "Norman Iversen ble plaget mot døden av Asbjørn Bryn etter krigen".

Motsetninger som oppsto mellom motstands- folk og aktører i eksil i det svenske miljøet synes å ha linjer til etterkrigstidens Bergen.

Folk som fortjente både heder, ære og medaljer ble "glemt" av det borgerlige Norge.

Arbeiderbevegelsen vil aldri glemme dem.